Dørstokkmila man ikke angrer på

Alle har vi drømmer for fremtiden. Tanker om hva man skal se og oppleve før man en dag skal forlate verden slik vi kjenner den. Men livet blir sjelden som forventet. Noen ganger er det hendelser utenfor vår kontroll som gjør at man ikke får oppfylt drømmene sine; sykdom, dødsfall, graviditet, tilhørighet til familie, kjæreste og venner. Man har jo ikke garanti for noe her i livet, det er ikke alltid like forutsigbart- heldigvis. Tiden går og plutselig er du på et underbemannet kommunalt aldershjem uten å ha gjort noe av det du hadde lyst til. Kanskje har du bodd på samme plass hele livet og ofret alt for familien. Noen er kanskje fornøyde med det, men de aller fleste vil kanskje angre på alt man hadde lyst til, men aldri endte opp med å gjøre. Hva skjedde? Hvordan ble livet slik? Man kan skylde på så mangt. Kanskje hadde man en jobb og en leilighet og var på mange måter etablert. Det var trygt. Familie, venner og ikke minst samfunnet har forventninger til hva man skal gjøre. Man skal helst få kjæreste og barn før fylte 30, sånn er det bare. Vennene rundt deg popper ut barn i hytt og pine og man føler panikken snike seg innpå en og desperasjonen rase i kroppen som en orkan som ødelegger alt på sin ferd.

Men når det kommer til stykket er det kun du selv som har ansvar for ditt eget liv, det er kun du som setter en stopper for det du ønsker å gjøre i livet. For passer det egentlig noen gang å dra på den reisen, eller å flytte til en ukjent plass kun for opplevelsens skyld? Det gjør sjelden det. Men gjør man det ikke kan man komme til å angre på det resten av livet, og plutselig er det for sent. Få ting gjør meg så sint som mennesker som prater om alt de vil gjøre, men ikke kommer til handling fordi de ikke tør, eller fordi det ikke passer. Det kommer aldri til å passe, og ja, det er kanskje skummelt. Men man dør ikke av det. Blir det ikke som forventet er det jo bare å dra tilbake-tilbake til gamle trakter, fortsette livet som det var før. Man må bare gjøre det! Det er ikke verre. For det er bedre å angre på noe man har gjort enn å angre på det man ikke fikk gjort. Det er en klisje.
Det er en grunn til at klisjeer er klisjeer.
De er sanne.
Klisjeer er sannhet.
Man må bare gjøre det.

Ulv i fåreskinn?

Når det er sent på kvelden og man har sittet foran en pc de siste 12 timene, da blir man litt rar i hodet. For ikke å snakke om trøtt i øynene. Da hender det at man ser syner. For noen minutter siden synes jeg at jeg så snurten av en ulv i gangen her. Grå, litt lurvete og passe utspekulert lusket den forbi døren.

Slike syner passer ikke inn i en alvorlig diskusjon om relevansen av klasse i det post-industrielle arbeidslivet. Og, med tanke på at jeg, med kaldt blod i årene, bevisst har utelatt bønder fra hele diskusjonen beveger jeg meg på tynn is. Først oversett bøndene, for så å rope ulv. De ville sikkert protestert høylytt både over å ha blitt utelatt av analysen, og over at jeg i det hele tatt spøker med ulver. At jeg i det store og hele nevner bønder og ulv i samme setning er ganske ufint for en akademiker, som egentlig gira katta i at bøndene til stadighet roper ulv, og heier mest på ulven.

Slikt blir det blir det bråk av. Og det var faktisk slik den franske revolusjon startet - bønder som bråkte.

Det er nok best å gå hjem nå.

Er ekstremværet så ekstremt?

En kveld jeg kommer hjem, slenger meg på sofaen og slår på tven, sier nyhetsmannen på NRK til meg: Det er ekstremvær i Trøndelag! Åååh? Joda, det blåser ganske bra og snør tett, men det er da vinter. Og jeg befinner meg tross alt i en del av landet hvor vi er vant til at det ryker og fyker litt. Men ekstremvær?

Når ble egentlig været så ekstremt? Jeg kjenner at det provoserer meg. Jeg er ute hver dag, og sykler uansett årstid. Det er vær hver dag. Noen dager fint, andre dager mindre fint, og så har vi de dagene hvor det rett og slett er dårlig vær. Stiv kulig og plaskregn er ikke ekstremvær, det er høst. Snøstorm er heller ikke ekstremvær, det er vinter. Katarina og Ike- DET er ekstremvær. Denne type vær er så ekstremt at det er umulig å forutse hvilke katastrofale følger det kan ha. Ekstreme følger.

Når værmannen på NRK sier med alvorlig stemme at folk bør holde seg inne fordi det er ventet ekstremvær, ler jeg. Hva er det for noe?? Det er ikke farlig med vind og regn, eller snø for den del. Folk flest liker å uansett å holde seg inne i slikt vær, og de som vil gå ut kler seg etter forholdene. Hvem vil vel fryse og bli våt? Jeg husker en gang jeg ikke fikk lov til å gå ut, da var det orkan. Det var ganske ille. Orkanen gjorde en del skader, men gav ingen katastrofale følger. Det var ikke ekstremt.

At ekstreme værfenomen er noe vi kommer til å få servert oftere og oftre i fremtiden, hersker det liten tvil om. Men selv om vi alle brude smekkes på fingrene for å ta klimaendringer og global oppvarming så lite på alvor, nekter jeg at værmannen med den alvorlige stemmen skal drive å skremme meg til å sitte inne.

Jeg forlanger at enhver værmann som melder ekstremvær må såpevanskemunnen sin. Kanskje i to omganger til og med.

Bare kjærlighetssorg

Man kan faktisk dø av det. Men som regel ikke.

Kanskje bare en liten del av deg. En del av deg du tror du ikke kan være foruten. En del av hjertet - det innerste, varmeste, mest levende av deg. Den delen som blomstret. Denne biten som rives ut av deg, faller til grunnen og trampes på, og blander seg med jord og visne blader. Du kravler på knærne for å finne den igjen. Resten av deg omfavner den lille delen som er død, full av jord, så skitten at det er vanskelig å se hvor fin den var. Holder den så tett inntil at det gjør vondt. Prøver å tørke av den for å se hvor vakker den er. Prøver å sette den på plass igjen. Tviholder.

Heldigvis er man så er man så mye mer enn denne lille delen. En dag har man sluppet taket i den, kanskje uten å vite det. Hjertet er fremdeles varmt og bankende. Man er ikke død. Det gjør ikke vondt.

Det gjør ingenting faktisk.

See Me Beautiful

See me beautiful
Look for the best
in me
That's what I really am and
want to be
It may take some time
It may be hard to find
But see me beautiful
See me beautiful

Each and every day
Could you take a chance?
Could you find a way?
To see me shining through
in everything I do
And see me beautiful

Marshall B. Rosenberg

Frøken L danser med fremmede

Herlig musikk fra Nouvelle Vague, som jeg vrikker på rompa til mens jeg rasler gjennom høstløvet!

Tanker i natten

Om natten tenker man mer enn om dagen, det er jeg sikker på. Det er ikke så mange andre som er våkne, så man har god tid til å tenke. Jeg har en tendens til å bli idealistisk midt i natten. Får tanker om å bli noe stort og nyttig, bli et bedre menneske, rett og slett. Jeg skal begynne å tenke mer økologisk, bare kjøpe Fairtrade produkter, gi mer til idealistiske organisasjoner og hjelpe andre. Jeg skal slutte å være materialistisk. For hva betyr egentlig en sofa og et nytt fluffy teppe i den store sammenhengen? Er jeg lykkeligere nå? Er jeg lykkeligere etter kjøpet av en ny sofa og et fantastisk deilig teppe, som tærne simpelthen elsker å leke med om kveldene? Eller gjør det meg til et dårligere menneske? Hva om jeg heller brukte de pengene på å redde en hel landsby i Himalaya?

Samvittighet. Det har jeg. Jeg har to samvittigheter, en god og en dårlig. De motarbeider hverandre konstant, mens jeg prøver å finne en balanse. Jeg har kjøpt en ny sofa og et nytt teppe, og ja, jeg er litt lykkeligere, for det er så deilig å være hjemme når man har en sofa å ligge i og et teppe å være redd for. Men det gir meg også dårlig samvittighet.
Balansen finner jeg midt i natten. Når jeg sitter her og får behov for å bli et bedre menneske. Resultatet er at neste uke blir Frøken J flyktningeguide. Jeg skal hjelpe andre. Da får jeg god samvittighet. Balanse.

For det er nok greit å være litt materialistisk, bruke litt penger på seg selv en gang iblant, så lenge man skaper balanse ved å samtidig gjøre en god gjerning for andre. Der har du meg.

Balanse- midt i natten.